mandag 16. september 2013

Kjære Bloggen.

Døgnet består av tjuefire timer, enkelt og greit.

I dag datt en følelse over meg. Den gjorde meg forvirret og jeg irriterte meg over hvor hardt den traff meg. Etter noen tomme ord og tårer på min sjelevenns skulder, kom ordene til meg. Høst. Dritthøst. Følelsen var større enn vanlig denne høsten, og vanskligere å kjenne igjen. Det er lenge siden det har vært høst. Ett helt år. 

Jeg liker egentlig høsten. Shorts og sandaler kan ikke lenger brukes, men blir erstattet med ullgensere og gummestøvler. På høsten kan jeg høre på Thomas Dybdahl uten å bli rastløs. Jeg gråter ofte om høsten. Eldre mennesker kan fort bli deprimert når det blir høst. Jeg er ikke eldre.

Jeg gikk denne høsten i møte med en haug av inntrykk som ikke var fordøyd, derfor ble jeg sliten i dag. Snart skatt, er vi ferdig med inntrykkene og kan nyte de i stedet. 

Hilsen meg. 

søndag 14. april 2013

Love Ate Hate.

Etter noen tunge vintermåneder med ulltøy og votter er jeg så himla klar for sommeren. Jeg lengter.
Lengter etter vennene mine. Lengter etter varme sene kvelder. Jeg lengter etter solen. Etter solbrun hud og solbleket hår. Jeg lengter etter matlysten. Jeg lengter etter bare veier, frie for snø, is og grus. Jeg lengter etter meg selv. 

Aller mest lengter jeg etter fri. Typisk hverdag; haster ut døra 06:53, powerwalker ned til Solli og videre ned til toget på National som går presis 07:08. Kjemper mot søvnen før toget ankommer Hauerseter 07:56, deretter kjemper (les: GLEDE) jeg mot treåringer i 7.5 timer. Blir som regel plukket opp av pappa eller bestefar på jobb, rett hjem til pikerommet for middag og påtvunget kvalitetstid med mamma og hundene. Putter på meg treningstøyet og litt druesukker, flyr ut døra. Nyter treningsøkten i 1.5 time, før jeg stresser avgårde for å rekke toget slik at jeg forhåpentligvis rekker å komme i seng til 23:30. Livet. 


søndag 24. februar 2013

Send babyoljen, er på ferie.

Da er jeg tilbake i herlige Norge etter en uke på treningsleir med gjengen i selveste Ayia Napa. 
Uken har vært fyllt med flotte jenter i alle aldere, et fantastisk støtteapparat, sol, grønne gressbaner, finske gutter, litt regn, sololje, mange slitne bein og helvetes DJ Broiler. 

Vi startet opp på søndagen med en økt etter frokost, altså 09:00. Deretter bar det ut til bassenget for å slikke sol, spise lunsj og klare for ny økt igjen 15:30. Og sånn gikk no dagan. Vi fikk med oss 10 økter på grønn gressbane, fri tilgang på basseng, badstu, styrkerom og fysioterapaut. På onsdagen fikk vi sove litt lengre og møtte et lokalt lag i treningskamp på en elendig gressbane. Vi feiret bursdag etter kampen og fikk med oss litt av det tørre utelivet som Ayia Napa hadde å by på utenfor feriesesongen.

Jeg har hatt en herlig uke, til tross for at hodet mitt er permanent skadet av for mye DJ Broiler på høytalerne. Jeg gleder meg til opprykk til 2. divisjon med gjengen denne sesongen. 


fredag 15. februar 2013

De dagene gult blir til rosa

13022013

"I dag har jeg forandret lyset fra gult til rosa. I dag har jeg vært vitne til at noen har besteget et fjell. I dag har jeg gledet ett annet menneske. I dag har ett annet menneske gledet meg. Jeg har vært på konsert. Jeg har sunget med på konserten, jublet og klappet. Jeg har tørket løvebæsj. Jeg har trøstet en bjørn og gitt den en god lang klem. Jeg har matet en ugle. Jeg har spiste ekte bjørnesuppe. Jeg har sett en bjørn bli lam i beina sine, slik at den ikke klarte å klatre mer. Jeg har sett en katt og en mus klemme hverandre på en kjærlig måte. Jeg har klappet en tiger. Jeg har opplevd kjærlighet. 
Jeg jobber i barnehage."

Vel, som vanlig sitter jeg her og utsetter pakkingen til absolutt siste sekund. Nå har jeg vært hjemme fra jobb i to timer og gjør alt annet enn å pakke (tatt bilder av meg selv, laget mat, lest unyttig informasjon på facebook en million ganger, trykket på refresh på instagram cirka tjue ganger, drukket cola, hørt på Justin Bieber, ristet rompa foran speilet etc). Å reise er noe av det trivligste jeg gjør, men det å pakke er rett og slett et mareritt uten like. Selv om jeg har vært mentalt ferdigpakket i godt over en måned, får jeg ikke kroppen til å samarbeide med hodet - hat. I skrivende stund har jeg tatt tak i nakkeskinnet mitt og drar meg sakte bort fra macen for å pakke ned passet, treningstøyet og bikiniene. WeBeRunnigAyaNapa, blogges. 

mandag 11. februar 2013

Kunsten å leve med seg selv.

Mandag. Ikke blå, men allikevel mandag.

Nå er livet litt sånn du-skal-lære-deg-å-tape-for-å-nyte-seieren-aktig. Noen sa til meg en gang at "du kan alltid tape, men ikke alltid vinne". Det er et lureri ordtak, for jeg forstår det ikke enda. Snart blir jeg vel lei av å tape, og går for seier i stedet. 

I dag tapte jeg for NSB og kom meg aldri på jobb. Derfor ble jeg sittende i sofaen etter lunsj og fram til nå. Det er flaut, men faen så godt. I dag har vi alle tapt for været, til og med Bygdøy Allé ser trist ut i dag. I dag har Paven tapt. Browniesen i stekovnen taper mot meg hvert øyeblikk - det vil si at jeg faktisk får med meg en seier i dag også. I morgen er det en helt ny dag. Flaks.

Her er bildedryss fra jeg var i Egypt:



fredag 8. februar 2013

Definisjonen av en definisjon.

Følelsen av kroppens totale utmattelse. Gleden blir snudd om til hat. Alt du vet du kan bli, føles uvirkelig. Et rent helvete, selv om jeg vet at det går over. Muskler som brenner, mål og ambisjonene som blir hvisket ut, tårer som renner, håper som blir dyttet langt vekk i det uendelige. Det var i går.

I dag er fridagen min. Derfor lå jeg i sengen til godt over tolv, da kom den fineste jeg vet om med kaffe på sengen. Kroppen min brenner fortsatt, derfor tok jeg meg selv i nakkeskinnet og står over trening i kveld. Klapp på skulderen til meg selv. 


La oss danse i stedet.

onsdag 6. februar 2013

Akkurat som alle andre.

Oslo.

Jeg elsker mitt nye hjem. 


torsdag 31. januar 2013

For håpløse oss romantikere.

Vel, livet viser seg å være akkurat som på film. 


NÅ er det lenge siden jeg har orket eller hatt lyst til å skrive noe på denne bloggen. Jeg har vel vært for opptatt med å realisere tankene mine, i stedet for å skrive de ned og la det bli med det. Kanskje jeg også syns det har blitt ganske teit å blogge, men selv jeg har et oppmerksomhetsbehov. Kanskje større enn de fleste, og det er helt greit. 

I skrivende stund har jeg så og si forlatt det rosa pikerommet og blitt Oslojente igjen. Til og med samboer med verdens flotteste "mann". Unnskyld gåsetegnene. Resten av livet tar jeg som det kommer. Jeg gleder meg stort til hverdager med betydning og kaffemaskin på kjøkkenbenken. Min kjøkkenbenk. Snowboardet støver ned i hjørtnet sitt, jeg innrømmer at de svir i hjertet - samtidig som det gleder en annen del av det.

Blogges fra hovedstaden.